Oi, desember alt jo...

Tida flyr, og jeg oppdager det først etter at verden har gått meg hus forbi - med syvmilsstøvler på.

Været er varmt i sola, kaldt i skyggen og det blåser masse, men siden det (foreløpig) ikke regner i tillegg skal jeg ikke klage. Vanter og skjerf har kommet ut og har fast plass sammen med jakken, men det er fremdeles fløyelsjakken jeg bruker. Pologenserne er ute og, men de varmeste genserne ligger fremdeles urørt bakerst i skapet. Det er absurd å innbille seg at det er desember, tidligere i dag var det strålende solskinn og 15 grader ute. Kalenderen tar feil!

Her i Japan har de ikke tradisjon for julekalendere, så jeg bestemte meg for å lage min egen. Kun for min egen del og utav egen interesse (og evt. egeninteresse). "Kalenderen" er et lite fotoprosjekt; jeg fotograferer positive ting, ting jeg liker, ting som gjør meg glad, motiverer meg, underholder meg eller får meg til å smile, og for hver dag skal jeg velge 1 bilde som jeg setter sammen med de 23 andre til et slide show eller en kollage etter Julaften. Jeg lager ingen løfter om å publisere det eller poste det i bloggen min, det er ikke sikkert jeg får tid til å sette det sammen før utpå nyåret en gang. Uansett, jeg tror det blir et fint prosjekt, 100% positivt ladet, og definitivt en annerledes kalender enn jeg er vant med. I tillegg blir det noe konkret jeg kan se tilbake på senere; "hvordan desember ble i Japan".

"Quarter break del 2: Miyajima" kommer i morgen, etter japanskprøven min!

*stududystudystudy*


PS: Gratulerer med dagen på etterskudd til alle jeg har glemt! Jeg vet det er en hel gjeng av dere der ute...

Quarter Break in Hiroshima

At APU the school year is separated in both semesters and quarters, quarters marking the middle of a semester. After discussing different destinations, among them Okinawa (scrapped for multiple reasons) Shannon (US) and I finally decided to spend 4 days of our first Quarter Break in Hiroshima.


Hiroshima, Day 1: November 20^th

Departure Beppu at 10:50 on a Sonic train to Kokura, change at Kokura at 12:15 to Shinkansen (the Japanese Bullet Train) between Kokura and Hiroshima (arrival Hiroshima 13:10). The train ride from Beppu to Kokura was the most interesting part; it took us through various kinds of Japanese landscape. The car we sat in was sparingly but tastefully furnished, with comfortable seats in a deep green, and occasionally a snack-trolley would be pushed past us by a uniformed woman. We drove through tunnels and valleys crowned with green hills, past tiny villages and remote farmlands, through vast farm fields and finally cities before we came to Kokura. Finding the Shinkansen platform was quite easy once we saw the big signs clearly displaying "Shinkansen" and a big arrow to indicate the direction. The Shinkansen wasn't that exciting; it was (logically enough) mostly tunnels. The interesting parts on board the Shinkansen were the obvious difference between us and the travelling businessmen, and to feel the speed of the train even underground.

When we arrived in Hiroshima we took streetcar (tram) 2 or 6 from Hiroshima Station to Dobashi; the tram stop closest to our hostel J-Hoppers Hiroshima, app. 20 min. The J-Hoppers was really nice, nothing fancy but clean and comfortable. We had reservations in Japanese style (with futons and tatami mats) shared rooms. The area around Dobashi seemed a little run-down, some closed down shops, restaurants and dirty houses, but otherwise OK. We got to our room, stashed our things and went to explore Hiroshima and find somewhere to eat. We jumped on board the first tram that came without reading its signs and getting “lost” on the tram lines we ended up at Hiroshima’s Yokogawa station. After exploring the area around Yokogawa station we took the tram to the Kamiyacho and Hatchobori area where we found an underground shopping area/mall. We ate, explored and shopped a little before we returned to the hostel around 19:00, chatted and exchanged stories and misc. info with our roommates (Anna from Sydney and Putney? from Virginia) until bedtime.

Our delicious breakfast.

Day 2: November 21^st
Breakfast later than planned (hostel dorm damn comfy), found a nice breakfast café right by the Dobashi tram stop. They had perfect toast and wonderful coffee. After breakfast we went to the A-dome and the Peace Park. The A-dome and Peace Park is a peaceful bubble in the very heart of Hiroshima, right in the busiest stretch of the city. In the Peace Park there is a collection of memorials, most noteworthy the Peace Bell, the Paper Crane Memorial and the Hiroshima Peace Memorial Museum (HPMM). Shannon and I wandered around the Dome and the memorials in the park until we met up with Maki around 13:00. After putting Maki’s luggage in the hostel we went to the Hiroshima Peace Memorial Museum(s).

The A-dome, and the A-dome before and after.

1) The Paper Crane Memorial, in memory of the children that died because of the bomb.
2) Thousands of paper cranes are donated to the memorial by school classes from all over Japan.
Each school class visiting this memorial hold a small ceremony where they sing, read aloud text or letters, or just keep 1 minute silence in front of the statue, and then present their paper cranes to the memorial.

A wonderful piece of architecture and architectural planning; from the Peace Memorial in front of the HPMM there's a straight line to the Peace Flame and then to the A-dome in the far background; crowned and emphasized by the arch of the Peace Memorial.

In the HPMM Maki asked med “Do you like the museum?” That’s a difficult question to answer.

The museum is great. It is a magnificent compilation of educational info and historical recollections, facts of actions and their consequences and so on. But I didn’t enjoy being there. Just seeing the Dome was touching, and watching the visiting school classes pay their respect, to the children that died prematurely due to radiation, in front of the Paper Crane Memorial Statue was emotional. Inside the museum I got more and more depressed and uncomfortable as the exhibition progressed to the effects of the bomb. But getting depressed after seeing that is a good sign I believe. People should be depressed after seeing that. It’s a good thing that this issue remains this emotionally effective on us, even from two generations and half a world away. A second (and newer) museum focused on the survivor’s stories from when they fled from the post-bomb inferno to safety. It didn’t help my depressions. I hope future generations will keep these memorials in regard and work to destroy the atomic bombs to never be used again. No one should have to live through the nightmares these people did 52 years ago. To continue using nuclear weapons, especially after seeing the effects of the first ones, is an unforgivable abomination.

After eating Hiroshima-yaki (a form of Okonomiyaki – also explained as a kind of Japanese “pancake”) for dinner we shopped again (managing to lose (and find!) my wallet twice) before returning to the hostel. Shared room with Ingrid from Canada.

---

I was halfway through this text when I realized it was in English, so I decided to just keep it that way.

I'll post pictures when I'm able to steal bandwidth enough to post them... and Hiroshima part 2 comes when I have bandwidth to post it with pictures.

Mens vi venter på blogg....

...kan vi alltids skrive et postkort og sende til Japan!

(My Name)
AP House, (room number)
1-2 Jumonjibaru,
Beppu City, Oita Prefecture
JAPAN 874-0011

Andre oppdateringer:
Fortellingene om "Reisen bland de ville dyr", "Gjennom de 8 Hellvetene", "Mitt liv - på toppen av et fjell", "Et klasserom fullt av prøvelser" og mange mange fler kommer om ikke så lenge!

Men først skal jeg 4 dager til Hiroshima!

"Cecilie is not home at the moment, please leave a message"
*beeeeep*

yes, still alive...and kickin'!

Beklager at det har gått nesten en måned siden sist jeg blogget, men skole og skolearbeid tar MYE tid her. Og når leksene er gjort sitter man igjen med valget mellom 1) komme seg ut av rommet og få litt forandring, 2) sosialisere med folk så de ikke tror du er død, 3) sove; så man kan gjøre alternativ 1) og/eller 2) dagen etterpå.

Jeg har masse jeg kan skrive om, men siden jeg har 3 rapporter, en "liten" prøve i japansk, og en japansk Midterm Exam denne uken, legger jeg det på vent ennå litt til, og skriver heller mer når jeg har samvittighet til det.

Kanskje kommer det en fellesmail i tillegg hvis jeg er flink. Og til folk som har sendt meg mail som jeg ennå ikke har klart å svare på: Beklager! Men det er akkurat det samme her og; null tid... Personlige svar kommer selvfølgelig også når jeg får tid.

I tillegg håper jeg at jeg da får tid til å skrive innlegg med litt mer innhold. Sålangt er det stort sett bare oppramsinger av hva jeg har sett og gjort, men ingen ordentlige refleksjoner rundt det jeg har opplevd og observert.

Anyway, jeg har bloggmaterialet, bloggposts kommer så fort jeg får tid /får unna nok skolearbeid.

-Cecilie

Turist i Beppu: Mt. Takasaki

Bakgrunnen for hvorfor akvariet ble kalt "Sjøegget" kjenner jeg ikke, men Mt. Takasakis kallenavn "Monkey Mountain" kommer fra de ville apestammene som lever i fjellsidene på Mt. Takasaki. Hele fjellet er tilholdssted for de ville apene, men det er laget til et "observasjonspunkt" ved et lite tempel i fjellsiden vendt mot sjøen. Der mater de apene en gang om dagen, og man kan rusle rundt blant apene som vandrer fritt over hele området.

Siden er er snakk om ville dyr har de noen sikkerhetsregler for oppførsel slik at man ikke skal terge på seg apene:

1. Ikke ta på dem.
2. Ikke se dem i øynene
3. Ikke jag dem
4. Ikke ert dem
5. Ikke mat dem

Vi overlevde turen uten apeangrep, og her er bildene:

1) og 2) De første apene vi så var på broen fra Umitamago

3) Gutta ivrig på vei over broa


4) og 5) Apestatuer


6) Ape med baby
7) Ape som hviler i skyggen


Mennesker som poserer ved siden av apene.
8) Meg og aper
9) Jeg, Lo, en tilfeldig japansk unge og en ape

10) Ape som løp over foten min

Umitamago og Mt. Takasaki var en passe avslappende heldagsutflukt, med litt tid til overs. Vi tok bussen til Oita og kikket på noen av kjøpesentrene der til de stengte kort tid etterpå, og så gikk vi og spiste på en Izakaya -en særgenen japansk restauranttype. Da vi kom tilbake til Beppu rakk vi akkurat siste bussen opp til campus. Flaks, siden ingen av oss hadde lært oss busstabellen på det tidspunktet...