Backpacking day 2 - Kumamoto & Fukuoka

Wow. Er så sliten at jeg har tilbragt en hel time uten å gjøre en døyt. Grov fram pc’n, åpnet Word, og glemte tid og rom.

Veien hit:
I dag morges stod jeg opp, tok trikken til Kumamoto Castle Mae, gikk til busstasjonen, låste inn ryggsekken min, og satte meg på en benk under tak og spiste frokost. (pølse og potet obento fra dagen før). Deretter trosset jeg småregnet og vandret Kumamoto Castle rundt, ruslet bort til kunstmuseet og så gjennom fugleparken (ikke det minste spennende, men en fin grønn flekk med masse fuglekvitter) på vei tilbake til busstasjonen.

En totimers busstur senere var jeg i Fukuoka, og på jakt etter et hotell/herberge/ryokan/hvasomhelst.. Jeg hadde tenkt meg til Khaosan International Youth Hostel, samme sted som jeg bodde i juleferien, da jeg forhørte meg i informasjonskranken (på Hakata Stasjon) om veibeskrivelser til alternative steder ble jeg fortalt at alt var fullt.

Heldigvis var damen i skranken var snill nok og ringte et Ryokan (Japansk tradisjonelt gjestehus) for meg, og gav meg veibeskrivelser. Det så greit nok ut; ta 100-yen bussen fra stoppet utenfor stasjonen til stopp nr 5, ett stopp etter Canal City (et stort kjøpesenter jeg kjenner ganske godt nå), og gå siste biten derfra. Hun skrev opp navnene på stoppet og på Ryokan’et og tegnet inn bussruten, og satte en rød prikk ca der Ryokan’et skulle befinne seg.

Finne riktig buss og holdeplass var null problem. Jeg fikk til og med sitteplass. Det ble derimot problematisk da bussen ble STAPPFULL på holdeplassen før den jeg skulle av på, så jeg måtte presse meg gjennom en fullstappet buss, i full oppakning. Jeg var for øvrig den eneste som skulle av på akkurat det stoppet også. Tjohei.

Veien fra holdeplassen så grei nok ut. Jeg skulle gå over en bro, og ned til venstre, og se etter et stort hotell, og den røde prikken var på motsatt side av veien for dette hotellet. Det var derimot ikke Ryokan’et, så jeg gikk fram og tilbake noen kvartal og spurte 5 forskjellige mennesker om de visste hvor dette Ryokan’et var hen. Ingen kjente til det, og der den røde prikken var på kartet var det noe helt annet i virkeligheten, og navnet på Ryokan’et hadde blitt delvis uleselig. Til sist gikk jeg til hotellresepsjonen for hjelp og de tok 2 telefoner, tegnet et bedre kart, og sendte meg av gårde ”3 kvartal ned og så på høyre side”, og vertinnen fra Ryokan’et kom og møtte meg.

Ingenting er som et vennlig fjes og et ventende rom for en sliten reisende.

---

Vell, ikke helt sant at jeg ikke har gjort noe siden jeg kom inn døra; jeg sjekket inn, fikk en forklaring av fasilitetene og kikket meg rundt før jeg trakk meg tilbake til rommet mitt og plugget i pc’n. Så gjorde jeg ingenting for en hel time (ok, 50 min) utenom å bla litt i Fukuoka Now og la tankene fly fritt omkring.

Jeg tror for det meste tankene fløy i retning av ”Hva i alle dager gjør jeg nå?”. Det var fullt på herberget jeg hadde lyst til å bo på (Khaosan, som nevnt), så jeg endte på dette Ryokan’et. Jeg spurte om 2 netter, men da jeg betalte, betalte jeg visst bare for 1 natt, så jeg aner ikke hva som skjer i morgen. Jeg skal spørre om jeg kan være her en natt til i alle fall, men det er ikke sikkert at de har plass. Syns det er litt merkelig, for jeg har ikke hørt noen andre her, andre enn meg, husvertinnen og hennes mor. (Edit, 4 timer senere: har hørt flere msk nå, har t.o.m. møtt noen av dem i trappen.)

(...)

Men det er på tide at jeg planlegger litt, så jeg kan booke overnatting så fort jeg vet når jeg kommer til et nytt sted. Å lete etter overnatting etter en hel dags reising er virkelig ikke tingen – spesielt ikke når alt er fullt.

Etter skriverier gikk jeg til Canal City for middag og spiste på Ichiran, en nuddelrestaurant med 1 standardrett, men den er tilgjengjeld også særdeles god. Da jeg hadde spist var klokken bare halv åtte, så jeg bestemte meg for å gå til Tenjin for å finne en bokhandel som selger ”Traveller’s Notebook”, en notatbok man kun kan få kjøpt i Japan og Thailand. Jeg fikk en bestilling fra en venninne i Bergen, og bestemte meg for at jeg må og ha en slik. Prioritert oppgave mens jeg er i Fukuoka for her vet jeg hvor butikken er! Dessverre kom jeg til butikken 5 minutter etter at den stengte, så jeg får ta turen i morgen igjen. I stedet tilbrakte jeg en times tid på Starbucks med en Café Mocha, skrev et postkort og en fon-post* før jeg gikk tilbake til Ryokan’et.

Og her er jeg, straks klar for futon’en; jeg må bare sy i en bukseknapp, pusse tenner og rydde vekk pc’n først. Oyasuminasai!

Dagens spesielle hendelse: Å støtte en middelaldrende japansk dame da hun skulle klatre over et midjehøyt gjerde litt utenfor Kumamoto Castle.

* fon-post er forkortelsen av telefon-E-post, så de ikke forveksles med e-post skrevet på data.

---
Jeg skriver altformye gjør jeg ikke...?